Det var den gang...... Historier fra tjenestetiden i Brigaden i Nord - Norge
Innledning

Her vil vi samle historier fra den gang vi var i Brigade Nord for mange år siden. Når det er kommet inn nok bidrag, kan det kanskje være en ide å samle dem i egen publikasjon. Det får vi se på etter hvert. Det som er kommet inn så langt er i alle fall både interessant og lesverdig.  Mye har forandret seg siden den gang, målsettingen er å vise litt av livet slik det var, eller rettere sagt slik det fortonte seg for oss da vi var i kongens klær. 

Her følger de 6 - seks  beretningene som foreløpig er kommet inn, men flere kommer:

1) "Tilbakeblikk"  - prolog av Peder Mellingen.
                                          
2) "Noen minner om en svunnen tid"  av Karstein Daae Stene.

3) "En hard tørn"  av Ludvig Myrland.

4)  "En kjapp replikk"   av Ludvig Myrland.

5)  "Jakten på høy og mørk bergenser"  av Ludvig Myrland.

6)  "7. kontingent på Setermoen" - Skillingsvise av ukjent forfatter om slektsgransking før i tiden.

Matkø utenfor den gamle mannskapsmessen på Setermoen vinteren 1967. Det var ikke få munner som ble mettet her.
Minnedikt fra Peder Mellingen.

Det er litt vanskelig å forstå, men vår gode venn og veteran fra Brigaden i Nord-Norge, Peder Mellingen (1935-2011) er ikke lenger blandt oss. En gang den sprekeste blandt de spreke. Han ble bl.a. IØ3 mester i terrengløp på Steinkjersannan i 1955. På Setermoen 1955/56 var det Peder som holdt humøret oppe for oss alle i mørketiden og viste omsorg for dem som slet.

På 40 - års markeringen på Håkonsvern i 1995 var han den suverene toastmaster, morsom og spirituell, og ledet det store arrangementet i kjent stil. Et minne for livet for oss andre.

Her følger prologen som Peder laget og leste opp. Den summerer opp tjenestetiden i Nord-Norge slik mange opplevde det:

På Steinkjersannan i 55
då var me unge og spreke.
Me kom frå byen, fjorden og dalen
og mange av oss var nokså galen,
men på rekruttskolen då kom vete.

Eg hugsa godt då me kom dertil,
då vart det opprop på plassen.
Me tok det heile med lette smil,
men vart kanhende so smått i tvil
især ¨då me fekk utlevert madrassen.

Dei fyrste vekene gjekk so med
til å læra helsa og i takt å gå.
Me reia opp senga og pussa sko
og jammen også på vakt me sto
jau det vart mykje å hugsa på.

På haustparten dei fleste i Brig. N for,
hadde høyrt so mykje om det kolde nord.
Nokre på Setermoen andre på Skjold,
eg hugsa haustmanøvren, huff den var kold,
men av "gamlekarane" me fekk trøystens ord.

Men tida nordpå gjekk stort sett bra,
me vart ein gjeng med kamerater.
Eg trur kje nokon av oss tok "ska"
og folket nordpå var snill og glad
då dei fekk treffa soldater.

Men stundom i "mørketida" me heimlengsel fekk
me såg på "Dimmingskalendarn"
og breva kom og dei for i eit
nokre forelska hadde det kje lett
men me støtta kvarandre over "faren".

Vår og sommaren den var fin
med lange lyse kvelder,
og myggen var stor og den beit so svin
men kva gjer vel det når midnattsola skin
og omsider dagen den "hellar".

Fra 40 års markeringen i 1995. Peder Mellingen i gul dress og flosshatt i spissen for Brig N veteranene ut porten på Bergenhus Festning.
Livet i Nord-Norge


Noen minner om en svunnen tid...
av  Karstein Daae Stene
 maj  ®.

Fotoet under denne artikkelen viser meg som ung sersjant i Bn 1/Brig N i slutten av februar 1956. Fotoet er tatt utenfor en større lagerbygning, den lå, på den tid, til høyre når man gikk mot garasjene. Inne i bygget hadde bataljonen lagret skipulker, ski og annet utstyr. Det var skrevet med store bokstaver KRANKEN-HAUS på veggen, og tyske soldater hadde skrevet m.a. Berlin, Hamburg etc på veggene, noe som tydet på tyske okkupanters hjemlengsel i tiden 1940-1945

Jeg, og mine kamerater/sersjantaspiranter, skulle dimmiteres ca 1 uke etter, d.v.s. siste februar 1956, da var vår 16 måneders tjenesteplikt ute, og Hurtigruten ventes for å skipe oss hjem til Sør Norge.

Som dere ser så har jeg, og andre, battleuniformer, min type var kanadisk og med disse store vinklene var vi ”konger på alle hauger” Vi hadde vel 7 presser på jakken bak, men den brede press rett over på ryggen oppe. Ermene var det 4 presser i, 2 pr side, og m.h.t. buksepress så smurte vi såpe på innsiden, lå på buksene om natten, og buksepressen var alltid i orden, dersom ikke ville ”han tykje” ta oss, sa våre foresatte.

                                                                                                                                                                     I slutten av oktober 1954 møtte en gjeng vernepliktige fra Hordaland Infanteriregiment Nr. 9 på Ulven ved Bergen, for derfra sendes pr tog, via Oslo til Steinkjersannan. Vi hadde en ung fenrik som reiseleder, og det er for hårdt å si at han hadde en god reise, vi som skulle bli Kongens menn hadde rikelig proviant i bagasjene våre, av den type som sier ”klukk-klukk”

En av oss gråt under hele turen, han lengtet hjem til moren sin, og på hver stasjon sendte han postkort til henne, på Steinkjersannan ble han dimmitert p.g.a. hjemlengsel og stadig gråt.                                                                                                                                               

Etter 3.mndr rekruttskole på Steinkjersannan, ble 60 av oss sendt til Kroghbakken for sersjantkurs, et kp som der ble oppsatt med benevnelse ASPKP/IØ3/1955. Vi skulle utdannes til fremtidige tjenestestillinger som nk ved tropp. Vi er spesielt notert i et avsnitt i boken om Brigaden i Nord Norge. På Kroghbakken hadde vi 9 mndr utdanningstid, en fint og interessant tid, med en god sjef, dav. kaptein Paul Yttervoll. Fred være med ditt minne. Ultimo oktober ble vi sendt til Trondheim for å gå om bord i Hurtigruten, som skipet oss, samt Befalskolen for Infanteriet i Sør Norge, til Finnsnes. Der kom det busser for å kjøre oss ril Setermoen

På Setermoen ble vi behagelig overrasket, vi ble fortalt på Steinkjer at i Brig N var det et helvete å være, noe som viste seg ikke var tilfelle, heldigvis. På Setermoen ble vi fra Aspkp/IØ 3 satt opp i eget ”kompani” Der var kaptein Reino Niemi kpsjef, og i min tropp var Svein Jåtten  troppsjef. Nå ble vi i tur og orden beordret ut til kompaniene som befal/nk tropp. Dette var ledd i vår utdannelse. Selv kom jeg flere ganger til Kp A med Walther Nymoen som sjef, eller jeg kom til StKp med en Bjørnsund som sjef, begge tok alltid godt i mot meg. De av oss som var utdannet på støttevåpen havnet i StøKp med Nils Borckrevink som sjef.

Min første tjeneste i tropp var i Kp A med en fenrik Fosse som sjef, fint for meg, han var fra Vik i Sogn og Vestlending.  Jeg hadde også tjeneste under en fenrik Kjelstrup, en personlighet, erindrer jeg. Dagene gikk med daglig tjeneste, som dere alle veteraner vet hvordan det var.                                                                                                                                                                 

Den største øvelsen vi var med på var Øvelse Istind i januar 1956. Kaldt var det og snø manglet det så visst ikke. Under denne øvelse kom det melding om at den store general Hansteen skulle inspisere, dere vet han majoren som ble general i en fei, slik at vår store hærfører Fleicher måtte vike sete! Skammelig! Da høvdingen ankom, med sin hær av ”veskebærere” var jeg vaktansvarlig i vårt område. Jeg hadde forberedt meg til å stå i grunnstilling, og med hjerte i halsen gi avmelding.

Så ankom høvdingen, vørte meg ei, men spyttet ut.:  Se til å få bort alle pisseflekkene i sneen, og detfort”! Vel talt, store høvding, så fikk vi et signal om hva denne karen viste interesse for hos Brigadesoldatene. Øvelsen gikk greitt, med snørekjøring, skigåing, strid i lyse og mørke, oppholdende strid, angrep og forsvar, alt dette som hærmenner skulle utføre som soldater den tid Afghanistan ikke noen visste om. Ultimo februar 1956 var vår tjeneste over

Noen markante befalingsmenn møtte jeg på Setermoen, de fortjener å bli nevnt. Foruten de allerede nevnte personer, møtte jeg Malton Olsen, sjt Skogstad, sjt Stokke, lt Tallaksen og en Henriksen, Furu og Pettersen i Mitr troppen,  lt Hatlelid og en lt Thyvold.  Skogstad går det sannelig mange historier om, og han skaffet oss mang en god latter. Jeg besøkte ham i Alta i 1982, da var han kaptein, og der fikk jeg verifisert en del av hans gode historier.

Flere av offiserene på Setermoen den gang hadde vært med i kampene om Narvik, og hadde krigserfaring. Nå må jeg ikke glemme lt Biti og hans tyske kone. Biti var sjef i baren i messen. Den gang kostet et fullt vannglass akevitt Kr. 10.-  Jeg tok på meg svært mange vaktkommandør tjenester for kompiser som heller ville til Narvik og Tromsø i helgene. For en slik helgevakt fikk jeg Kr. 20.- akkurat nok til 2.glass akevitt! Vi hadde en uskikk i messen, den var at når glasset var tømt, så ble det kastet i peisen. En litt gresk skikk, kan man si.  Skulle det hende at en kom for sent til middagsbordet, måtte vi gå kanossagang frem til sjefen, obli Christensen for å be om å få lov til å spise! Stil skulle vi ha.

De fleste sjefer på den tid jeg noterer, var virkelig fine mennesker, men det var noen av dem som ikke skulle vært ledere, jeg nevner ikke navn, men noen av dem kom rett fra Krigsskolen, og var ”fanden til karer” Jeg har alltid hatt vansker med å skjelle ut soldater og befal i alles påhør.

Om lørdagskveldene var det dans på Molund. Med ca 2000 soldater på Setermoen, alle leirer, måtte vi befal stå utenfor. Kan hende var det 20.-30 damer tilstede, så det ble ikke mange gram pr soldat. Kullet mitt hadde 25.års jubileum på Steinkjer i 1980, da sa kollega Kåre Bilstad at han hadde betalt Kr. 5.- bare for å sitte på et damesykkelsete!

Etter dimmisjon ble vi tilført mobliseringshæren. Jeg tror noen få av oss ble løytnanter, de aller fleste fenriker, jeg sto jo på innen mitt regiment, slik at jeg oppnådde majorsgraden. I mitt regiment, IR/9 ble jeg beordret til Feltbataljon 3/ IR 9. Dette var en såkalt FUS bataljon, ”Forsvarssjefens Utrykningsstyrke”, der var 4. slike bataljoner i Norge. Vi øvet under rep utenfor Vestlandet, Finmark, Østlandet  Jæren, Karmøy, og vi var inne til rep hvert 3 år.

Jeg var Sambandstroppsjef der under 5.rep øvelser, kp sjef under 4 øvelser og S-4 2 ganger. For at jeg skulle holde mine mobtjeneste-kunnskaper vedlike, søkte jeg om sommervikariater innen avdelinger i Nord Norge som kpsjef. Dette fikk jeg innvilget, og var som sådan på Porsangmoen, Kirkenes, Setermoen og Skjold!  Du verden for tjenestlige opplevelser.

Jeg fikk bl.a. den hyggelige tjeneste å vikariere for vår president Johannes Irgens på Setermoen, jeg mener det var i 1981. Det var virkelig et godt møte med Johannes, vi var til og med på fisketur på sjøen, han var båtvandt, også.

Denne sommeren tiltrådte oblt Sigurd Friis som sjef for Bn 1, med Åge Jonassen som hans nk. Jeg vet at Friis er medlem i veteranforeningen, og jeg tillater meg å sende ham vennlige hilsener fra en minnerik sommer i Nord.

Mangt kunne skrives om tjeneste i Brigaden i Nord Norge, men det kan ethvert medlem av veteranforeningen, så la det ligge. Men konklusjonen er at jeg minnes tjenesten i Nord Norge som noen av mine fineste ungdoms-minner, tenk vi var 20 års gamle befalingsmenn og var sertifisert til å lede en infanteritropp i forsvar for Fedrelandet!

I mitt 76  år er nok mange av mine samtidige gått bort. Disse minnes jeg med fred over deres minne. De av mine samtidige som ennå lever, og leser Brigadeposten vil jeg hilse i takknemlighet for godt vennskap, og lykke til videre i resten av livet.

 
Karstein Daae Stene som nyslått sersjant i 1956 i battlejakke av kanadisk type
"En hard tørn" av Ludvig Myrland


Jeg var i Feltartilleriet på Setermoen fra november 1956 til november 1957.

Episoden jeg vil fortelle om utspant seg på en stor feltøvelse våren 1957.

Jeg var oppsatt som radiotelefonist på trentroppen sin 3/4 tonner, en Dodge uten dører og med stepphjulet utenfor på førersiden så man måtte gå ut på høyre side. Det var også sjåfør på denne bilen, men 1. dag på feltøvelsen lå han seg syk og ble liggende i soveposen i alle de tre ukene som øvelsen varte.

 

Avstanden fra trenområdet til ytterste post, OP troppen, var 20 km. Utenom radiojobben var jeg nå også sjåfør. Radioen var for øvrig plassert bak ryggen min i lasterommet.

Jeg hadde tredd mikrofon og øreklokker frem så jeg kunne besvare anrop, men om det skulle skiftes frekvens måtte jeg bak i bilen med utstyret som jeg hadde klart å få frem og med stivfrosne fingrer ble det en del plunder og fremmedord for å få det til.

 

Det var utkjøring av mat 3 turer for dagen og gjerne en ekstratur med bensin om kvelden til de bilene som måtte stå med motoren i gang for å lade batteriene til deres radiostasjoner.

Den første uken var det noen få pluss grader, uke 2 slo været om til barfrost og bitende kulde og uke 3 var det et forrykende snøvær.

 

Det var oftest 16 mil å kjøre om dagen, men en og annen sjelden gang slapp jeg å kjøre ut bensin. Hver dag jeg var ferdig med kjøringen den siste tiden, stupte jeg stivfrossen i soveposen og da jeg ble tørnet ut klokken 6 om morgenen hadde jeg enda ikke fått skikkelig varme i meg. Kokkene var naturligvis på bena tidligere så de lastet opp bilen min mens jeg fikk i meg noen brødblingser, noen varme kaffekopper og en tur i skogen på latrinen. Kokkene hadde også laget til vaskevann til meg så jeg fikk vasket nesen og hendene før jeg startet opp igjen. Det var selvfølgelig ikke en sjel av de som hadde sertifikat som ville avløse meg og sjåføren lå jo lunt og godt i sin pose.

 

Den siste dagen skulle jeg bare kjøre ut med frokosten til troppene og da jeg kom inn fra denne turen kom sjåføren sprettende frisk og fin og skjelte meg ut for at jeg hadde brukt så lang tid, nå var leiren ryddet og de sto klar til å dra tilbake til Setermoen. Jeg gikk ut av bilen på høyre side og gikk på nesen i en snøfonn for føttene ville ikke bære meg. De bar meg bak i bilen og la meg i en sovepose med skinnfeller både over og under, mer visste jeg ikke før jeg våknet langt ut på neste dag i min egen køye på kasernen. De fortalte at de hadde båret meg inn og kledd av meg før de la meg til køys.

 

Det rare var at jeg ikke engang ble forkjølet etter denne opplevelsen. Sjåføren ble omplassert til en annen jobb i trenet så jeg fikk bilen alene for ettertiden og det passet meg utmerket.

 

Med hilsen 09 Myrland

09 - Ludvig Myrland, radiotelefonist og vognfører i 1957 på Setermoen.
Militært kjøretøy Dodge WC 51 – ¾ kvarting.

Her er bilde av bilen som Ludvig kjørte og som han forteller om. Mannen på bildet
heter Anders Budal fra Budalen i Sør-Trøndelag og var en av kokkene. Han bodde på samme rom som Ludvig og var en sympatisk type.

Lastebilen Dodge WC 51 var produsert i USA i prerioden 1941 - 1945 og hadde følgende data:

Motor : Dodge 6 sylindrer rekke motor på 92 HK.  Toppfart : 90 Km/t.  Lengde : 4,2 m. Bredde : 2,1 m.  Høyde : 2.1 m.  vekt : 2400 kg.  Sitteplass : 2 + 6 mann.

Lastebil Dodge WC 51, som Ludvig Myrdal brukte i tjenesten i Brig N på Setermoen i 1957.
En kjapp replikk


I 1957 tjenstegjorden vi som nevnt i Feltartilleriet, Nils batteri. Trentroppen på Setermoen.
Vi var seks mann på rommet: Jarl Kristiansen, Kåre Bakken, kokk Anders Budal, depotmann Jørgen Sæla, admissassistent Gunnar Gullaksen og undertegnede som var radiotelefonist/vognfører på NT1, den tidligere nevnte 3/4 tonn Dodge.  

 

Bilen tilhørte for øvrig løytnant Løbak. Han var administrasjonsoffiser og tropp sjef, forøvrig en mann med godt utviklet humoristisk og noen saftige bemerkninger, som for eks.

”Lukk igjen kjeften når dåkker hils guta, det ser ut som en einaste branntomt, i berre svarte stubban
”.

 

En natt klokken 0230 da vi lå i vår dypeste søvn fløy plutselig døren fløy opp med et brak og en sersjantaspirant sto i døren og brølte: ”Oppstilling om 5 minutter i fullt feltantrekk!” Bergenser og Nordnesgutt Gunnar Gullaksen var også kjent for sin gode replikk. Han svingte beina rolig frem av køyen og spurte ironisk:

”Kan vi få komme før visst vi har løst?”

Nilsa Kasernen i artillerileiren på Setermoen der Ludvig og romkameratene hans ble vekket opp av sin søte søvn midt på natten av høye kommando rop.
Jakten på en høy og mørk bergenser.

Bedre føre vár, enn tidlig barnefar.

 

Jeg var i Feltartilleriet i Nils Batteri, trentroppen på Setermoen fra november 1956 til november 1957 og tilhørte dermed 7. kontingent.


På en morgenoppstilling fikk vi beskjed om at en høy og mørk bergenser hadde å stille opp i Infanterileiren lørdag klokken 1200.

 

Det var en jente som hadde vært sammen med en sådan og blitt gravid, han hadde noe rødt på armen. (Dette er stripe som viser våpengren, farge rød er som kjent infanteriet ).  Dette var den eneste beskrivelsen hun hadde av ham, men hun ville nok kjenne ham igjen.

 

Dette var før kommunesammenslåingen og de eneste Bergenserne i Nils Batteri var Gunnar Gullaksen fra Nordnes og meg. Gunnar var verken høy eller mørk, men det var jeg. På oppstillingen var det mange som snudde seg mot meg og ropte: HEIA 09.

 

Jeg måtte tåle mange bemerkninger utover dagen og kvelden.

 

Neste morgenoppstilling fikk vi beskjed om at konfrontasjonen var avlyst for synderen hadde meldt seg.

 

Med hilsen 09 Myrland

 

09 Ludvig Myrland, høy og mørk, på rekruttskolen i Fredrikstad.
Ulykkelig kjærlighet på Setermoen.

Setermoens 7. kontingent.   (1956/57)

Ukjent forfatter  -  Melodi:   "Calle petterson og Josefina"

Handlingen i denne skillingsvisen  bygger på foregående historie, men enhver likhet med virkeligheten er tilfeldig.

 

Jeg vil synge en enkel liten sang,

om jeg ikke særlig føler noen trang.

Ja det handler om en pike som var

ung og uerfaren,

og som gikk i Setermoens garn.

 

Ja det begynte på en kafe,

Da en yndig menig gjorde sin entre.

Han smilte og sa «bitten» og han strøk

meg over kne.

Kan du skjønne hva han mente med det?

 

Han var ung ja han var elskelig og blid,

Nei befalet kan ei elske slik som dem.

Ofte lå vi på min hybel hele natten

begge to.

Og vi koste oss så i fred og ro.

 

En morgen da jeg våknet ble jeg lei,

da forsto jeg at han hadde reist sin vei.

Da forsøkte jeg å trøste meg med menige

i fleng,

Og de havnet alle sammen i min seng.

 

En morgen da jeg våknet het og varm,

Da forsto jeg at jeg skulle ha et barn.

Ingen ville være faren alle nektet jo på det,

Og til sammen ble de hundrede og tre.

 

Da barnet skulle døpes kom et savn,

Tenk at presten spurte «Hva er farens navn?»

Ja jeg stusset vel og lenge så svarte

jeg bestemt:

«Det er Setermoens syvende kontingent!»

 

Ung og uerfaren pike med egen hybel på Molund, og med godt forhold til 7. kontingent på Setermoen, inkludert en høy mørk bergenser.

 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Ludvig Myrland | Svar 02.04.2018 13.52

Hallo Olga, jeg har ikke vært inne på denne siden siden i fjor så vi har nok snakket forbi hverandre. Håper du likte bøkene mine. Hvordan går et med deg? send m

Olga | Svar 03.04.2017 13.12

Hei Ludvig! Spennende å lese om din tid i Kongens Klær, du Høye Mmørke soldat. I dag skal jeg se å få kjøpt bøkene dine, du skriver godt- og med masse humor

Henry Litangen | Svar 26.10.2015 18.51

Husker godt denne etterlysningen av denne jenten fra Molund, vi var ofte på kafeen på Molund, og på dans i ungnomshuset 1956/57, men var mest i Tromsø.

Henry Litangen 22.01.2018 19.25

Ønsker svar fra en på same rom som navnet var Knuttsen fra Bergen.
h.litangen@gmail.com

Henry Litangen | Svar 27.09.2015 22.19

Henry B Litangen
Var på Setermoen infanterileir i KpB 2 tropp fra mai 1956 til mai 1957. er fra Bergensommrådet. Ønsker svar fra andre som var i denne troppen.

Knut Jakset (Hansen den gang) | Svar 09.03.2011 20.10

Fra mai 1956 til mai 1957 var jeg i KpC i infanterileiren på Setermoen.

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

03.06 | 10:21

Hei Petter! Takk for kommentar, hyggelig at det er noen som er innom hjemmesiden vår. Eier av bildet opplyser tjenestegjorde i Åsegården 01.10.71 til 04.07.72

...
01.06 | 15:00

Hei. Bildet er ikke fra 1968, men fra 1972.

...
21.03 | 07:02

Gratulerer med fotoutstillingen.

...
06.01 | 16:39

Hei, jeg har noen slidec fra gutta i lla batteriet Rustaleiren 1968/69 hviss inntresse, hilsen overkokk/korporal på kjøkkenet i Rustadleiren.

...
Du liker denne siden